Rompemannen

Folk på reise er et eget folkeslag, enten fullstendig forutsigbare eller temmelig uforutsigbare.
Man kan jo bli nervøs på andres vegne bare ved å observere de. Enkelte går og skuler ned og ser mest ut som de har lyst til å forsvinne gjennom betonggulvet, andre har et flakkende blikk, så ille at man tror helt overbevist at den der reisende kan da slett ikke ha rent mel i posen.
selv er jeg blitt en ringrev til å reise. Sikkerheteskontrollen, Nada problem!
Denne gang kom jeg med tungt skyts. Lebestifter og annet damedill ferdig pakket i ziplock pose før jeg dro hjemme i fra. Jeg har en svær veske, rommer mye og rommer det godt. Foran meg i køen står en mann med en temmelig snerten rompe. Jeg noteret det i hjernen en plass og passer mine egne saker videre,
Jeg nasket til meg tre plastikk bokser og begynte å desarmere meg selv, først speilrefleksen, så telefonen, så min sønns laptop, kranglet den til meg trussel om at neste gang din pc blir syk så kan du glemme  å låne  min altså. Slag under beltestedet på en 13 oh yes I know. hehe.
Åkke som lap toppen fikk plass i en boks så var det kun min geniale ferdig pakkede ziplock igjen. Famlet nede i veska etter den, langt der nede var den, mens jeg drar den opp føler jeg at noen ser intenst på meg, jeg kikker opp og ser rett inn i de mest fantastisk mørke blå smilende øyne.. Glabbb....ehhh jeg mister ziplock posen og ziplocken er plutselig ikke det lenger og lebestifter og alt annet damedill ruller ut i alle kanter.
Jeg fomler og rompemannen snur seg igjen med en smilende skråblikk, " Går det bra?" jeg mumler ett eller annet kvadisk noe, aner ikke hva men i hvert fall får det meg ikke til å føle meg som en dame med kontroll.
Rompemannen sklir rett igjennom røntgen gaten eller hva det nå heter, jeg kaster et laaangt blikk etter han.
Så var det min tur forvirret og med flakkende blikk føler jeg at NÅ blir jeg huka inn bak forhenget til kropsvisitering og gudene vet annet. "Siklende husmorterrorist arrestert på Værnes på Søndag."Synes jeg ser for meg de overskriftene. Jeg sklir også igjennom røtgengaten. Rompemannen står og samler sammen sine ting. Så kikker han igjen på meg, Et dypt vitende smilende blikk med glimt. ÅÅÅåh smeeeeelt. Så går han ut  i hallen. Jeg samler sammen mine tre plastbokser med temmelig stressa hender, hjertet dunker. Æsj dette var sikkert bare noe jeg innbilte meg tenker jeg for meg selv. den hysteriske 40 års krisa kommer og tar meg. Jeg snur meg og ser ned på et leende krokete vesen på nesten 90 som gliser lurt til meg. Så kjekk han var han der karen, og som han kikket på deg. Ja der gjorde du det skarpt vesla. Og så gliser hun. Ansiktet mitt løser seg opp i et eneste stort smil. himmel jeg drømte  ikke. Takk! hvisket jeg og løp ut i hallen med lette ben så glad. Stiletthælene på støvlettene ble med et like lette å gå med som da jeg var 25, og jeg fløt over betongen til gate 33.
Go to gate. Sk1234 to Kristiansand ready for boarding. Ved gaten sitter de reisende som de alltid har gjort, skulende ned i  betonggulvet eller flakkende med blikket. En snipen dame  på noen og femti kommer brøytende mot gaten med sin tøflende mann bak.
Joda alt er som det skal være. Helt normalt. Med alle andre enn meg, for jeg flyr.
Rompemannen så jeg aldri mer igjen. Men gud He made my day!

Glad han ikke ser meg nå. Etter å ha reist i 18 timer på et døgn og holdt 3 foredrag siden jeg satte mine ben på den sørlandske jord i går ettermiddag føler jeg meg slett ikke som 25 for øyeblikket, men jeg kan tenke på rompemannen så smiler jeg som ei sol i det minste. :)